Song og skam

I går blei eg sitjande og sjå på eit program på NRK1 som heiter Lisenskontrolløren. I si personlege og subjektive tilnærming til NRK-arkivet, tar programleiar Njål Engesæth tak i ulike tema som statskanalen har vore innom i sine nå 55 år. I går var temaet Meininga med livet (program 3 i sesong 2). Engesæth ser på korleis ulike program har gått inn i dette store, eksistensielle temaet og meiner at alle før han har oppført seg som luremus når dei har invitert i programtitlar til å koma med svaret på dette spørsmålet. Derfor lovar han endeleg å besvara spørsmålet som han meiner kringkastinga aldri har turt å svara på. Han fann det i NRK sitt tv-tilbod påska 1990, 27 minutt ut i eit program om Nat King Cole, som syng:

”The greatest thing you’ll ever learn is just to love and be loved in return.”

Eg lova ein fasit, seier Njål Engesæth, og han meiner at det ikkje er verre enn dette. Meininga med livet, altså. 

Men er det så enkelt? Eller -–eg trur dette så absolutt kan vera ein del av dette store spørsmålet, men kjenner likevel på at noko anna også må på plass. Og lyttar til den britiske filosofen Roger Scruton:

”Lykke inntreffer når mennesket utfolder seg. Lykke kan bestå av å nå et livs ambisjon, i gjensidig kjærlighet, i følelsen av daglig mening i gjøremål og følelser. Første betingelse for det gode liv er å godkjenne det vi er, og se i oss selv de kvaliteter vi beundrer i andre.”

Og dette fører meg til tittelen i dagens bloggpost. ”Hvorfor skammer vi oss over stemmene våre”, spurte Tiri Bergesen Schei i ei hovudoppgåve om musikkpedagogikk på slutten av 1990-talet. Det var bladet Musikk Kultur som skriv om oppgåva: ”I lys av at skam er et tydelig fenomen i tiden, er det også en fare for at det egne musikalske uttrykket kan bli skambelagt. Vi blir så oppmerksomme på hva andre synes om prestasjonene våre at nesten uansett hvor godt det er, opplever utøveren det som ikke bra nok.”

Bergesen Schei fann inspirasjon til emnet for hovudoppgåva si i ein artikkel av danske Ingrid Oberborbeck. Dagleg møter ho vaksne som er motlause eller svært tilbakehaldne i stemmeuttrykka, skriv Oberborbeck.

”Genertheten er stor, tydelig tale i sang er utrolig sjælden, usikkerheten i at ramme toner er stor: Jeg ser en generell slaphed og udtryksløshet i krop, mimik og stemme, og samtidig en stor motorisk anspænthed. Der udtrykkes ofte en sikker overbevisning om, at ”synge, det kan jeg ihvertfald ikke”. Idealerne synes at være store, ambitionerne høje - og selvbevidstheden forsvindende ringe. At bryde ut i spontan sang er like så utænkelig som at flyve.”

Og dette kan eg kjenna meg igjen i! Det spontane gledeuttrykket som song kan innebera, har vore innestengt. Men sakte, men sikkert blir det forløyst. Og nå skal eg gjera noko eg aldri har  gjort før: 

Og det kan ikkje vera tilfeldig at rett over teksten om det er flaut å syngja, står sitatet frå artisten Cher: 

”Jeg står til ansvar for to personer; meg selv og Gud, og jeg bryr meg ikke om hva noen andre mener om meg."

D9/80
D10/37