Til minne om kjedebrevet

Kjedebrevet har sitt eige oppslagsord i  Store norske leksikon; eg har den siste utgåva som blei gjeve ut på papir – nå finst dette leksikonet tilgjengeleg på nett, og det er den trykte artikkelen som er attgjeven der også. Kjedebrevet, altså, er eit brev som er sendt til éin eller fleire personar med oppmoding til å (skriva det av og) senda det vidare til éin eller fleire personar blant sine kjente, ofte med trussel om at noko ubehageleg vil skje, eller med løfte om vinning. Ofte skal ein også ofte senda noko (til dømes pengar) til personar som har hatt kjedebrevet tidlegare. Og endeleg. Kjedebrev kan vera straffbart mellom anna etter lotterilova av 24. feb 1995 § 16.

Eg hugsar jo desse kjedebreva, og den uhyggja ein kunne kjenna på viss det verkeleg var slik det sto i brevet ein hadde framføre seg at noko verkeleg ekkelt kunne skje om ein ikkje sende det vidare, eller syrgde for ikkje å senda pengar til dei ein hadde fått brevet frå. Eg let meg nok aldri lura. Og hadde meir sansen for den type kjedebrev som dukka opp då e-posten blei meir og meir vanleg. Nå som sosiale medium har overtatt dette segmentet – kan ikkje hugsa sist eg fekk eit kjedebrev på e-post! – så fekk eg lyst å heidra den meir positive varianten av kjedebrevet som dukka opp i e-postkassa innimellom. Veninna mi Turid var ivrig å senda vidare slike, ofte kom dei på engelsk. God helg med denne frå mai 2007 – og syrg endeleg for å senda det vidare!

 

”Miss Beatrice, the church organist, was in her eighties and had never been married. She was admired for her sweetness and kindness to all.

One afternoon the pastor came to call on her and she showed him into her quaint sitting room. She invited him to have a seat while she prepared tea. As he sat facing her old Hammond organ, the young minister noticed a cut-class bowl sitting on top of it. The bowl was filled with water, and in the water floated, of all things, a condom!

When she returned with tea and scones, they began to chat. The pastor tried to stifle his curiosity about the bowl of water and its strange floater, but soon it got the better of him and he could no longer resist. “Miss Beatrice”, he said, “I wonder if you could tell me about this?” pointing to the bowl. “Oh, yes,” she replied, “Isn’t it wonderful? I was walking through the Park a few months ago and I found this little package on the ground. The directions said to place it on the organ, keep it wet and that it would prevent the spread of disease. Do you know I haven’t had the flu all winter.”

If you don’t send this to five OLD friends right away there will be five fewer people smiling in the world.”

D37/119