Magel

Magel døydde 22. april 2013, eg klyppa ut dødsannonsa hennar. Det er mange dødsannonser i Kina-bøkene mine. 

Magel var éi av mamma sine sjukesøsterkollegaer. Dei var ein fantastisk gjeng som utdanna seg i Stavanger frå 1953 til 1956, trur eg det var. Det låg ein slags aura rundt desse kvinnene, som heldt saman i alle år og samla seg til den eine samlinga etter den andre. Til jul kvart år sende dei kvarandre julekort; Inger, Inga, Turid – og Magel. Dei fleste budde utanbys og blei berre eit namn, men Magel budde i Haugesund. Eg forsto at dette var ein relasjon som betydde mykje for mamma. Eg traff henne berre eit par gonger, på rusletur i Haraldsgata i Haugesund mellom anna. Magel trakk seg innimellom tilbake, etter kvart som eg forsto meir av livet, så hadde ho ei psykisk liding. I 2011 var det mamma sin tur til å arrangera treff, eg blei sjåfør og fekk mellom anna tatt eit bilete av den flotte gjengen på 11 kvinner som var igjen. Det sette me inn i Haugesunds Avis og Stavanger Aftenblad. Men det som kjem til meg igjen og igjen etter det vesle møtet eg hadde med desse kvinnene, var handtrykket til Magel. Ho måtte samla begge krykkene i eine handa for å helsa på. Det var som å søkke ned i eit osean av kjærleik og omsorg. Som å bli omslutta av totalt nærvær.

Når eg skriv om Magel i dag, så er det også fordi ho fekk med seg i dødsannonsa så fine ord. Magel hadde alltid med seg ei bok, fortalte mamma, då ho såg alle bøkene eg hadde med meg heim på besøk. Eg veit ikkje om Magel hadde funne desse orda i annonsa sjølv, men uansett så har kampane ho innimellom må ha hatt med seg sjølv, blitt sett av hennar eigne.

Dette er orda som står i dødsannonsa til Magel:

Ikke før veven har stilnet

og skyttelen sluttet å gå,

vil Gud trekke teppet til side

og la oss riktig forstå.

At også de mørke tråder,

så vel som de lyse bånd,

var helt nødvendig

for mønsteret

i Mesterens mektige hånd.

D66/95