Litteratur på rett spor

            «Litteraturen er på villspor», utbasunerte litteraturmeldaren Ingunn Økland i Aftenposten i denne veka. Ho meiner «forfattere fråtser i selvbiografiske familiekonflikter», og at dette gir ein tvilsam litteratur og ein unnvikande litteraturkritikk. Kritikken kjem mellom anna etter å ha lest Vigdis Hjorth sin siste roman «Arv og miljø», men Knausgård sitt prosjekt er også omfatta av kommentaren. Det har gitt meg ein idé til å følgja ein idé i dagens tekst. Det er nemleg slik at eg klyppar ut ein del bokmeldingar som får plass i bøkene mine, ganske mange er det blitt. Så no skal eg ta ein tur innom nokon av desse i dag, prøva å leita etter den setninga eller det avsnittet meldarane meiner at boka dei har omtalt, leverer. Der litteraturen er på rett spor, på eit vis. 

            Brita Strand Rangnes om «Alt inkludert» av Marit Eikemo: «Den er treffende og velskrevet, og det er en glede å lese dialogene og få ta del i observasjonene. Alt inkludert sier noe umistelig og skarpt om oss og våre liv her og nå, og romanen er underholdende lesning med et stort og sviende alvor som gjør dette til en av årets leseropplevelser». 

            Litteratur kan få oss til å forsona oss med tap, skriv Steinar Sivertsen i omtalen av boka «Forkynnaren» av Jan Roar Leikvoll: «Denne kallsmedvitne predikanten eller «Forkynnaren» maktar i møte med skuld, smerte og sorg å gi trøyst og få lidande menneske til å forsona seg med tapet og det dårlege samvitet som trugar med å knekke dei. (…) Diktaren som kompromisslaust har synt fram dyret i mennesket – gjennom irrasjonelle drifter og vald – står her brått fram som håpets apostel og kler rolla.»

            Og så: krim! Kva er greia der? Mellom anna dette, meiner Gunnar Gran, som har meld boka «Monster» av Jørgen Jæger: «Det er en bok med beina på jorda, til å kjenne seg igjen i. Jæger sveiper innom mye aktuell politikk: Romfolk og rasister, sentralisering og annen dumskap i politiet og vold mot kvinner. (…) Forfatteren får til en fin veksling mellom personene. Når det er spennende med én, går Jæger til en annen.»

            Jan Askelund går til kjernen av debatten om det sjølvbiografiske i omtalen av Simon Stranger sin roman «Det som en gang var jord»: «Men like lite som noe annet kunstverk lever en roman i og av dens løse luft, den forholder seg symbiotisk til en virkelighet den selv er en fysisk del av; nærlesing kan man se seg blind på.» Askelund går vidare og skriv om kvalitetane ved boka: «Skriften er økonomisk, gjennomsiktlig og klar, handlingen både emosjonelt og konkret spennende.»

            Så ein interessant liten kommentar frå litteraturvitaren og norsklektoren Stefan Andreas Sture, som tar for seg diktet «Jeg ser» av Sigbjørn Obstfelder; det er jo jubileum for han i år – 150 år sidan han blei fødd. Individet kom meir i sentrum på slutten av 1800-talet. «Men å beskrive individets vilkår, kan jo også være en politisk handling. Skildringen av fremmedgjøring, slik man finner det hos Hamsun, Krag, Munch og Obstfelder, er samtidig en kritikk av samfunnsutviklingen». Om bruken av eg-forma i diktet «Jeg ser» syner Sture til kva Obstfelder sjølv sa om den: «Den dramatiske form søger at skabe mennesker efter deres ydre træk, i store linjer. Jeg-formen er født av trangen til at gå helt tilbunds i det menneske eller den enkelte sindstilstand man ser for seg.»

            Carl Frode Tiller fekk seg mange lesarar med trilogien «Innsirkling». Dette har psykiater Finn Skårderud sagt om stilen til Tiller: «Hvor tar han det fra? Carl Frode Tiller har et utrolig raffinert blikk for mikropsykologien i våre senmoderne og akk så komplekse sinn og besværlige relasjoner. Ambivalensen dirrer. Og vi har ikke kontroll selv om vi tror det.»

            «Repetisjonsøvelse» er ein fin debutroman, skriv Jan Askelund om førsteboka til Runar Mykletun: «uten ett overflødig ord: alt tjener komposisjon, konstruksjon og fortelling». 

            Her passar det å ta med ein forfattars eigne ord, nemleg Merethe Lindstrøm, henta frå eit foredrag ho heldt på Litteraturhuset i Oslo i 2013: «Det å skrive en tekst er å lete etter innganger i språket som gjør det mulig å være.  Det handler om å gi mening, ordne og sttukturere tilværelsen, sette alt inn i rammen av språk. Det jeg finner når jeg skriver, er ikke nødvendigvis godt eller oppløftende, men bare erkjennelsen i seg selv er en mulighet. Det kjennes som å balansere, forstå hva som står på spill, at inngangene i språket muliggjør noe».

            For å avrunda det heile: då Vigdis Hjorth fekk Aschehougprisen, sa juryen mellom anna: «I bok etter bok tar hun tak i de tyngste, vondeste, tarveligste følelsene i oss, men alltid med overskudd og glede. Hun gjør det uholdbare holdbart, uten å glatte ut eller forsone.»

            Eksistensen er rar, og innimellom vanskeleg, kan eg tenkja. Forfattarane syner at ingrediensane i den er rikhaldige, og ved å ta sjansen på å setja ord på dei,  kan dei hjelpa mange av oss på veg mot noko som kan kallast eit rett spor. Det farlegaste er å tru at dette sporet må vera det same sporet.

                       

D92/36-37, 39, 46-47, 52-53, 74-75, 80, 118-119, 122-123, 133

Kva eit barn treng

Glassjenta «Ida» si historie har kome til oss dette året. No er tilsynsrapporten her, og statsrådar og andre politikarar og tilsynspersonar skal ta tak i den og prøva å koma med framlegg til endringar i «systemet» som gjer at ingen andre skal oppleva det same.

Samstundes i dagens Stavanger Aftenblad; psykologspesialisten og forskaren Dag Ø. Nordanger som ber oss å vera merksame på kva språk og ord gjer med korleis me møter andre menneske. Som han seier retorisk «Ærlig talt, ville vi sagt at en kollega har atferdsproblemer? Det er ikkje en likeverdig måte å omtale andre på.» Nordanger siterer også Barnevernsproffane, som er barn og unge i hjelpesystema, som mellom anna sa dette i høyringssvaret sitt til framlegg om endringar i barnevernlova: 

«Ordet atferd legger vekt på hvordan vi oppfører oss og ikke hvordan vi har det. Atferden vår er et språk, noe vi uttrykker, for å si noe om hvordan vi har det inni oss. Det kraftige fokuset på oppførsel som dette ordet uttrykker, mener vi er med på å gjøre at barnevernet arbeider feil. Vi blir noe som skal «oppdras», i stedet for at barnevernet prøver å bygge tillit og nå inn til oss, for å forstå hvorfor vi gjør som vi gjør.»

Fleire tekstar om tilknytingsteori møter meg i dagens bok. Og som ein kommentar til det eg har sitert så langt, eit sitat frå ein rapport frå verdas helseorganisasjon, WHO frå 1951:

“For the moment it is sufficient to say that what is believed to be essential for mental health is that an infant and young child should experience a warm, intimate, and continuous relation with one person who steadily “mothers” him/her, in which both find satisfaction and enjoyment.”

D91/57

Derfor er litteraturen viktig!

Det yrar på Sølvberget i Stavanger om dagen. Den eine forfattaren etter den andre sit på podiet og serverer andeleg føde til dei mange i salane som jonglerer seg så godt dei kan gjennom dei 120 arrangementa som festivalsjefen for Kapittel, Stavanger internasjonale festival for litteratur og yringsfridom, har servert oss. 

            Kva er det som driv oss til det eine arrangementet etter det andre? Kanskje er litteraturvitaren Harold Bloom inne på noko i eit intervju i Klassekampens bokmagasin. Han er fødd i 1930 og fekk si doktorgrad alt i 1955. «Hvis du ikke kan lese dypt og godt, kan du heller ikke tenke. Og hvis du ikke kan tenke, er demokratiet umulig», seier han. 

Og så:

-        Litteratur er viktig fordi det i dag er den formen, den modusen, hvor tenkningen og bevisstheten hele tiden er i bevegelse, og dét i mye større grad enn i filosofien eller teologien eller den freudianske psykoanalysen eller noen av de andre tilstøtende disiplinene, og sånn har det vært i drøye to århundrer, i hvert fall, siden den europeiske høyromantikken. Litteraturen er den sanne disiplinen, selve den menneskelige kjerne, i den forstand at … at den alltid bringer oss tilbake til Homer, tilbake til Dante, tilbake til Shakespeare. Og dét, kjære deg, er veien vi må gå.

Og det tar me med oss i eit Kapittel som har vandring som tema!

D90/60-62