Kva eit barn treng

Glassjenta «Ida» si historie har kome til oss dette året. No er tilsynsrapporten her, og statsrådar og andre politikarar og tilsynspersonar skal ta tak i den og prøva å koma med framlegg til endringar i «systemet» som gjer at ingen andre skal oppleva det same.

Samstundes i dagens Stavanger Aftenblad; psykologspesialisten og forskaren Dag Ø. Nordanger som ber oss å vera merksame på kva språk og ord gjer med korleis me møter andre menneske. Som han seier retorisk «Ærlig talt, ville vi sagt at en kollega har atferdsproblemer? Det er ikkje en likeverdig måte å omtale andre på.» Nordanger siterer også Barnevernsproffane, som er barn og unge i hjelpesystema, som mellom anna sa dette i høyringssvaret sitt til framlegg om endringar i barnevernlova: 

«Ordet atferd legger vekt på hvordan vi oppfører oss og ikke hvordan vi har det. Atferden vår er et språk, noe vi uttrykker, for å si noe om hvordan vi har det inni oss. Det kraftige fokuset på oppførsel som dette ordet uttrykker, mener vi er med på å gjøre at barnevernet arbeider feil. Vi blir noe som skal «oppdras», i stedet for at barnevernet prøver å bygge tillit og nå inn til oss, for å forstå hvorfor vi gjør som vi gjør.»

Fleire tekstar om tilknytingsteori møter meg i dagens bok. Og som ein kommentar til det eg har sitert så langt, eit sitat frå ein rapport frå verdas helseorganisasjon, WHO frå 1951:

“For the moment it is sufficient to say that what is believed to be essential for mental health is that an infant and young child should experience a warm, intimate, and continuous relation with one person who steadily “mothers” him/her, in which both find satisfaction and enjoyment.”

D91/57