Til barnet

Denne veka dukka det opp ein invitasjon til jubilanttreff på Jæren Folkehøgskule i august. Eg var lærar der i to år, og denne gong skal me mellom anna feira det første kullet eg var medielærar for der; 1994-1995-kullet. Det var eit fantastisk år. Innimellom alt det me dreiv på med, blei det invitert inn utanforståande til å halda foredrag. Ein dag blei det eit fascinerande møte med Paul Olai-Olssen, seinare kjent som globetrotter og mannen bak både eigne bøker og reiseprogram på TV2. Eg arbeidde i NRK også denne gongen, og nytta høvet til å intervjua han. Ein tidlegare NRK-kollega fortalte at då ho høyrte intervjuet på veg heim frå jobb, måtte ho bli sitjande i bilen då ho parkerte bilen for å høyra heile intervjuet ut; dette var ein mann verkeleg å lytta til!

Eg har klypt ut eit intervju med Paul, frå Misjonsvennen. På ein av turane sine kom han i kontakt med ein misjonær, og Gud. Han seier i intervjuet at han ikkje hadde funne Gud om det ikkje var for at han med jamne mellomrom har vore åleine på stader der han var heilt avhengig av hjelp. Han har lært å bruka mulegheitene som Gud har gitt han, og seier at ein må bruka dei maksimalt. Det er eit enormt privilegium, seier han. 

Men det som har gjort sterkast inntrykk på meg med Paul Olai-Olssen, er føreordet han har skrive til boka En sykkelodyssé – på omveier gjennom Los Americas. Eg hentar det fram ofte, gjerne i vegkrossar i livet. Det gir eit veldig håp om at det finst ein veg for oss alle, me må berre våga å tråkka den første delen av stien.

Til barnet

Det spiller en underordnet rolle hva man gjør og hvor man gjør det. Det viktige er hvilken opplevelse det gir og hvilke erfaringer man sitter igjen med. Opplevelser kan ingen ta fra oss, de gir livet innhold og er det eneste av varig verdi. I vår jakt på økt livskvalitet burde vi derfor fokusere direkte på opplevelsene vi egentlig ønsker, heller enn blindt å følge samfunnets normsett for hva som gir livet mening. Riktige veivalg forutsetter at vi frigjør barnet i oss og lytter til signalene det gir. Mitt ”barn” sa fra så det smertet i mellomgulvet, og så snart jeg besluttet å adlyde, falt bitene på plass.

Jeg kalte opprinnelig reisen Viaje Lejos de Mentiras – ”Reise fjernt fra løgn”. Løgnen jeg søkte vekk fra, ligger bl.a. i folks tilbøyelighet til å følge opptråkkede stier gjennom livet. Det synes som om flertallet lytter mer til samfunnsnormen enn til sin indre røst; Normen forenkler tilværelsen og tilbyr pakkeløsninger med ideelle livsløp – det er bare å følge brukerveiledningen. Da jeg forkastet Normen, møtte jeg blandede reaksjoner. De negative mente at jeg flyktet fra virkeligheten og at jeg en dag ville ”få realitetene i ansiktet” – dessuten var prosjektet for farlig. De positive, deriblant min familie, respekterte min avgjørelse med en kombinasjon av misunnelse og bekymring. Folk fikk bare si det de ville. Hadde jeg ikke utført det jeg visste var riktig for meg, ville jeg ha måttet slå blikket ned for mitt eget speilbilde i all ettertid, ellers ville barnet stirret meg i senk.

På samme måte som det gikk opp for meg hva jeg burde gjøre, tror jeg at mange innerst inne er klar over hva de egentlig er skodd for. Ingen smir lykken for deg, men er det noe min beretning viser, så er det at opplevelsene vi drømmer om er oppnåelige, selv om oddsen er litt dårlig.

Jeg valgte å satse.

Jeg var underveis!

D25/140-141