Ørstavik om det private

Napoli-kvartetten til Elena Ferrante feiar over landet. Tredje bok er ute i nydeleg nynorsk omsetjing av Kristin Sørsdal, og den er blitt som dei to førre ein sokalla pageturner for meg. Jakta på kven forfattaren er bak den fascinerande historia om Elena og Lila, pågår med stor styrke, og som ei direkte følgje av det, om historia er «sann», er den «sjølvbiografisk»? Dess meir eg les, dess mindre interessant er spørsmålet, kjenner eg sjølv. For bøkene lever uansett sitt eige liv, i meg, og der ute i verda. Men tankane fører meg til eit essay den norske forfattaren Hanne Ørstavik hadde i Morgenbladet i ein serie dei kalla «Hva er privatliv?» 

Utgangspunktet er at privatlivet aldri har vore meir eksponert, og spørsmålet er om det er så farleg. Ørstavik, som har fått eit stort publikum, med det mange vil meina er med sjølvbiografisk stoff, kjem med sitt utgangspunkt alt i tittelen: «Hvorfor jeg ikke skriver selvbiografiske romaner».

Nemninga sjølvbiografisk romanar blir trongt for henne, skriv Ørstavik. Omgrepet gir ikkje rom for pust, rom, rørsle – og utdjupar:

«For meg er romanen et modellunivers hvor noe utstpiller seg. Noe som skal undersøkes, utspiller seg der. Og fordi det er en modell, et konstruert univers, så er det ikke noe jeg overskuer mer enn noen annen. Det er vårt. Det er som modellene arkitektkontorene lager, de står på bordet, i papp eller tynn finér, og så er det mulig å gå rundt bordet, og se på dem fra forskjellige vinkler, bøye seg ned og se rett frem inn, gå nærmere, eller lenger fra. De er for alle, de er ingen sine. Alles blikk er like gyldige. Det er ikke mitt liv.»

Det er det inni som er det viktige, seier Hanne Ørstavik. Det er ikkje referansane i flaten, men klangen innover det dreier seg om. Det viktige ligg ein annan stad enn om romanen handlar om meg, seier ho. Kva er så det viktige?

«Romanen må være adskilt fra meg for at den skal kunne forandre meg. Den må romme noe jeg ikke vet, for at jeg skal ha bruk for den.»

Om romanen Kallet – romanen skriv ho: «(…) romanen pekte på liv og løsninger jeg ennå ikke var klar over i skriveperioden». Ved å skriva det ho skriv, får ho erfara det, og ved å kjenna det og vera i det, så skjer det noko med henne, skriv Ørstavik. Slik treng ho romanen, og det er slik ho også håpar at andre kan bruka det ho skriv, i sine liv, for seg sjølve.

«Og da er det viktig at romanen ikke er meg. Ikke for leseren, nødvendigvis. Men for min egen skyld. For da blir det ikke noe bevegelsesrom for forandring.»

D68/45