Ferrante og ekte litteratur

Den såkalla Napoli-kvartetten, eller Ferrante-kvartetten er ute med si fjerde bok i norsk omsetjing. I ei tid der mange har forkynt romanens død, er heile dette diktverket eit eineståande eksempel på at romanen lev i beste velgåande. 

Elena Ferrante er undervegs i lanseringa av dei fire bøkene blitt intervjua, og seier dette i eit intervju med Stavanger Aftenblad om det berre er romanen som gjeld for henne:

«Eg les mange sjølvbiografiske tekstar, private tekstar, dagbøker og forteljiingar. Den italienske tradisjonen er full av slike. Det som interesserer meg mest, er tekstar som ikkje imiterer kultiverte uttrykksmåtar; eller endå meir, dei tekstane der skrivaren er i affekt, slik at dei forseggjorde formuleringane forsvinn. I slike tekstar leitar eg etter ei uutforska ektheit som er verd å studere, verd å lære av. Eg må tilstå at romanens død ikkje interesserer meg. Eg er meir opptatt av litteratur som blir opplevd som ekte. Slik skriving er krevjande, og stadig sjeldnare, men samtidig det einaste som kan bevise, slik at meiner Knausgård gjer, at romanen ikkje er død.»

Og i debatten om røyndomslitteraturen, der særleg Vigdis Hjorth si siste utgjeving Arv og miljø er blitt diskutert denne hausten, er det nettopp dette argumentet som står tilbake: Kvart einaste ord i denne boka kjennest som det er ekte. Du får ikkje meir levande litteratur enn dette, og derfor må me takka for at me som les har fått tilgang til den! 

D96/4-6

Den politiske hjartebanken

Dette trudde eg aldri at eg skulle få meg til å seia, men no gjer eg det:
Takk Donald Trump!
Takk for at du ved å syna fram ditt narsissistiske eg, gjer meg i stand til å sjå ein annan av ditt like når eg møter på ein. Og at eg dermed skuggar unna, fordi det ikkje er godt å vera meg med deg og dine likesinna i nærleiken.
Takk for at kjeften din boblar over med det hjernen din er fylt opp av, fordi det gjer meg nok ein gong merksam på at objektiviseringa av kvinner lev i beste velgåande og det gjer meg endå meir lysten på å utvikla min fantastiske hjerne til beste for eit anna samfunn enn det du ønskjer.
Takk for at du ikkje vil innrømma tap viss Hillary Clinton står tilbake som president etter presidentvalet heime hjå deg 8. november, fordi det gjer meg overtydd om at eg ønskjer folk på toppen i politiske leiarverv som har eit minste felles multiplum når det gjeld respekt for felles spelereglar som må vera til stades i eit samfunn.
Takk Donald Trump, fordi du så tydeleg bidrar til kontrasten, og at mine ønskje og vyar dermed blir så tydelege for meg. For kjensla av entusiasme er mitt mål, men å høyra deg gjer at alt berre knyter seg i meg. Og eg finn heller styrke i desse orda av fellesskapen Abraham-Hicks:

“You are extensions on Non-physical Energy, taking thought beyond which it has been before, and through contrast, you will come to conclusions and decision. And once you align with your desire, the Energy that creates worlds will flow though you….which means enthusiasm and passion and triumph. That is your destiny.”

Og her hadde eg tenkt at denne teksten skulle slutta i dag, men så, på nest siste side i dagens bok, dukkar det opp ein fin liten tekst av Ingrid Fiskaa, sentralstyremedlem i Sosialistisk Venstreparti, som lar seg høyra på side to i Klassekampen med jamne mellomrom. 

 

Ho tar nemleg tak i den høgrepopulistiske bølgja som utnyttar stemningsbølgjer i folket sitt. Fiskaa innrømmer gjerne at partiet ho er med i kan bli betre å utvikla politikk og at politiske framlegg skal koma av skikkeleg gjennomført rasjonell politikk. Men så kjem det:

«Me har det største potensialet i å våga å vera menneskelege».

Ho ønskjer seg rett og slett ei populistisk venstreside. Der høgrepopulistane mobiliserer på frykt, skepsis og hat, vil venstrepopulismen dyrka medkjensle, håp og solidaritet, skriv ho – i denne samanhengen om korleis ein skal gjennomføra ein rausare flyktningpolitikk. 

Og dermed avsluttar eg med Fiskaa sine ord:

«Verkelege politiske endringar er resultat av hardt arbeid. Spørsmålet er om me, i det målretta strevet og med dei kvalitetssikra forslaga våre, også skal dyrka den gode hjartebanken. Kjensler er viktige i politikken, anten me likar det eller ikkje. Spørsmålet er kva slags kjensler som skal styra.»

D95/110+160

Den kreative muskelen

Erik Lerdahl heiter ein spanande kar. Han er professor i kreativitet og eg har klyppa ut nokon av kronikkane hans. Han er mellom anna på banen når vyane er å overføra kompetanse frå oljebransjen til nye næringar. Det er vel og bra, seier han, men poenget er å kopla kompetansen kreativt saman på nye måtar og dermed gje det reell meirverdi. Det som er utfordrande med denne måten å gjera det på, er at det inneber ein grunnleggjande annan måte å tenkja på, enn berre den fordjupinga mange har innan eitt fagfelt. Lerdahl viser til kreativitetseksperten Edvard de Bono som har kalla desse to tenkjemåtane for vertikal og lateral tenking.

Med lateral tenking grev du eit bestemt hol djupare, medan du grev eit nytt hol ein annan stad med lateral tenking. Til denne siste tenkjemåten er det behov for at du jamt og trutt praktiserer kreativ tenking ved å bruka kreative metodar som får deg til å tenkja utanfor boksen og snu rundt på problemstillingar. 

Lerdahl sitt poeng er at denne kreative tankegangen må vera med i alle ledd i skapinga av eit nytt produkt,  ikkje berre når konseptet er ferdigutvikla og tida er inne for å laga ein forretningsplan.

Lerdahl meiner å sjå låg kompetanse på bruk av kreative metodar i norsk næringsliv. Ofte avgrensar det seg til tilfeldig ad hoc-arbeid eller kortsiktige skippertak som workshops. For dei som kjenner seg igjen her, er Lerdahl sin medisin enkel og god: kreativitet er ein muskel – som kan trenast opp! Meir trening = meir kreativitet! Og med kreativ kompetanse aukar sjansane for å utvikla gode idear.

Men så er det jo ikkje alltid lett å få til dette i ein møtekultur som dei fleste slit seg gjennom på dei ulike arbeidsplassane. Kreativitet må vera ein kompetanse som ein ser i den daglege samhandlinga mellom aktørane i ein organisasjon. Som Lerdahl skriv: «Hvis det er en kultur med uproduktive og lite dynamiske møter, er det rimelig sikkert at det også er en kultur der innovasjon har dårlige kår.» 

 

Til sjuande og sist handlar det om at kreativitet blir ein del av den organisatoriske praksisen, meiner Lerdahl. Det må vera lov å tenkja annleis og gjera feil når ein arbeider med å utforska nye rom for moglegheiter. 

Tør du ta ein annan sti enn den ferdig opptrakka i helga?

D94/68-69