29. september 2017

Journalistikkens siger



I førre veke lanserte journalisten og forfattaren Erlend Frafjord boka Da Tine ble drept – en kriminaldokumentar. Den handlar om spor som ikkje blei følgt og eit politi som konkluderte litt for fort, slik at mange mulegheiter til å løysa saka fordampa bort. Tina Jørgensen blei brutalt drepen i 2000 og saka er enno ikkje oppklart. Frafjord har endevenda alle dokument han har kome over – mellom åtte og ti tusen meiner han sjølv – og målet er at det som no blir framstilt i boka kan gjera at det kanskje oppstår ei kopling eller to som gjer at saka kjem vidare mot å finna gjerningspersonen.

Eit slikt imponerande gravearbeid får meg til å stansa ved eit anna dokudrama, no på film, nemleg Spotlight. Utgangspunktet her er ein artikkel frå 1993 der ein advokat påstår at over 20 katolske prestar i Boston i USA har forgripe seg på born. Avisa følgde aldri opp artikkelen. Så går det åtte år, og avisas eige graveteam bestemmer seg for å ta tak i den igjen. Det resulterte i noko av det mest tydingsfulle gravearbeidet i amerikansk historie. Artikkelserien kom i 2002 og den dokumenterte omfattande overgrep og systematisk tildekking frå den øvste leiinga i den katolske kyrkja. Ei lang rekke med liknande undersøkingar blei sett i gang i heile USA, og etter kvart spreidde det seg til alle verdsdelar. 


            Lån den filmen, den gir deg trua på at journalistikken er viktig. At det å stilla spørsmål framleis er noko av det viktigaste me kan driva på med. Og at ein alltid må vera skeptisk til svara, særleg når dei kjem frå institusjonar med makt. I Spotlight trudde ein meir på støttespelarar i kyrkja og deira mektige representantar. I Stavanger hausten 2000 trudde politiet at Tina Jørgensen hadde tatt sjølvmord, og gjekk dermed glipp av verdfull informasjon.

D144/31


22. september 2017

Om pengar, og skam



Mange er me som har henta fram denne teksten av Arne Garborg når me kanskje skulle seia noko til konfirmanten me var fadder for. Til og med kong Harald henta denne fram i ein av nyttårstalane sine. Det er snakk om teksten «Om pengar», du veit den om at pengar ikkje har nokon verd i seg sjølve. «Skalet av alle ting kan ein få for pengar. Men ikkje kjernen; den er ikkje for pengar fal.» skreiv Garborg, men ikkje i nokon av sine eigne bøker. Teksten står nemleg i ei lesebok for folkeskulen, og det er mannen bak desse, Andreas Austlid eg blei nyfiken på.

            Andreas Austlid, fødd i 1851 (faktisk same året som Garborg), var pedagog og forfattar, og den første som gav ut ei nynorsk abc-bok og eit fullstendig lesebokverk på nynorsk kan me lesa på wikipedia. Han skipa også to folkehøgskular i levetida si. Korfor gav Austlid seg i kast med desse lesebøkene? Jo, med bakgrunn i sine eigne erfaringar frå barndomen, utforma han ein pedagogikk som skulle bli retningsgjevande for verket sitt. Han kjende skam,  over «bondespråket» den kvardagen han kjende, samanlikna med den dansk-norske. Og han likte ikkje dette store fokuset på synd i kristendomsundervisinga. Han gjekk sjølv på folkehøgskulen til Christopher Bruun, og han likte korleis han formidla bibelsoga. Bibelfigurane hjå Bruun blei menneskelege og kunne få menneske til å bli «store og gode» lik Gud. Då Austlid sjølv starta som lærar kutta han ut pugginga og brukte forteljinga som form då han skulle ha konfirmasjonsundervising. Katekisma av Pontoppidan heldt han seg unna, det var ikkje noko barnebok, meinte han. Dette førte han etter kvart i strid med kyrkja, men han klarte også å overtyda nokon om at dette var vegen å gå. 



            Arbeidet med lesebøkene blei ein direkte konsekvens av at Austlid ikkje ønskte at ungane i klasserommet skulle få den same opplevinga han sjølv hadde fått med seg i barndomen. Han fann fram eventyr og soger, regler, gåter og småsongar som borna fekk lesa. Han kunne også be dei små om å skriva ned det dei hadde med seg heimefrå. Austlid ville ikkje henta fram framande skildringar som gjorde tilhøva til borna han hadde framføre seg stusslege og grå, men heller løfta dei opp. Slik blei verket hans politisk på mange måtar.

            Det er litteraturfestival i Stavanger, og i går fekk eg med meg mellom anna møtet med forfattaren Olaug Nilssen, som har skrive ein sjølvbiografisk roman om seg og sonen Daniel, som blant mange andre ting er funksjonshemma. Nilssen la ikkje skjul på det: Romanen er eit politisk dokument! Og så er sjølvsagt paradokset, når ein starta denne teksten med Garborg og pengeteksten; at for Nilssen og familien er det kampen om pengane som okkuperer mykje av tida. Sjølv om omsorga for seg sjølv og Daniel ikkje ligg i sjølve pengesetelen.

            Det private er alltid politisk. Takk til dei som løftar det fram, og på den måten kan hjelpa oss andre med å løfta av oss litt av skamma. 


D143/142-143


15. september 2017

Mjølkespannet



Så ofte eg kunne, nytta eg sjansen. Sykla eller gjekk dei par-tre kilometrane til det som den gongen var utanfor allfarveg frå det byggjefeltet eg budde i. Eg såg ikkje alt som låg slengt rundt på garden, ferdig med jobben i  nyttig teneste, og som truleg låg der det var blitt plassert sidan det ikkje verka lenger. For eg hadde berre auge for dette: i eit lite fjøs med sju-åtte mjølkekyr sit Olav og Ingrid bak kvar si ku og eg høyrer mjølkedråpane støyta først mot sinkbøtta, for så å blanda seg med den mjølka som alt ligg oppi der. Eg prøvde meg innimellom sjølv på dei varme og mjuke spenane, men hadde eigentleg meir enn nok med å suga inn stemninga, og nyta to vaksne menneske som elska å få barn på besøk.

            Når bøtta var full, gjekk turen inn i eldhuset der eit stort mjølkespann var klargjort med sil for å samla opp skummet som ikkje skulle vidare då mjølka tok turen frå bøtta til spannet. Neste morgon sette Olav seg på traktoren, plasserte mjølkespanna trygt og køyrde inn til bygda for å levera dei på mjølkekrakken. Den var plassert i den lange brekka me gjekk frå heimen til skulen, og ofte tok me oss ein liten kvil der.

            Dette er også eit minne frå mjølkespannet: Då Olav var og henta dei tomme spanna, ordna han og Ingrid det slik at han samtidig kunne henta Ingrid der ved poststativet. Då hadde ho vore ute på eitt eller anna; møte i sanitetskvinnelaget eller husmorlaget, og ofte med veska si full av premiar. Ho elska å ta lodd og vera på basar, og ho blei faktisk litt sur viss ho gjekk ut av dørene utan fangst. Ho elska å spela bingo og eg var ofte med henne rundt på bygdene for å sitja der i den herlege stemninga av å sitja og venta på eit tal som gjorde at du kunne ropa ut bingo! Drøsen og kaffien i pausen gav henne energi, trur eg. Ho fekk alltid nokon til å køyra seg heim og der i krossen venta altså Olav. Mjølkespanna var blitt løfta opp på ei skuffe bak på traktoren. Ingrid sette seg på det eine spannet, fann eit feste å halda seg i og så humpa dei heim til Kvithaug.

            Olav reiste aldri til meieriet sjølv med mjølkespanna, ein eigen lastebil sørgde for det. Men for ikkje lenge sidan såg eg eit bilete av korleis det kunne arta seg når alle bøndene kom med hestane og mjølkespanna sine til meieriet. Me skulle ha søskenbarntreff for besteforeldra som begge var fødde nord i det som då var Ogna kommune, i dag ein del av Hå. Eg leita opp boka Bilete frå Hå og fann mellom anna bilete av dei første meieria som kom på Jæren rundt århundreskiftet 1800/1900. Det var dei same mjølkespanna som sto tett på kjerrene og eg synest eg høyrer den livlege praten av bønder langs stasjonsbyane på Jæren.


            I Regimentvegen 133 i Stavanger, i krossen mellom Madlavegen, Hestnesvegen og Regimentvegen ligg Fredtun Antikk-Brukt. Eg stakk innom der ein gong på ein sykkeltur, og der sto det, mjølkespannet som skulle bli mitt! Det har fått hovudplassen i stova.

            Korfor har du eit mjølkespann i stova, spurde ein gong tantebarnet André.
            Korfor veit no du som les denne bloggen.

D142/23