27. november 2015

Dei usynlege sakene



11. juni er ein dato som er rissa inn i kalenderen som datoen då to viktige likestillingssaker fekk gjennomslag i landet vårt, med 95 års mellomrom. I 2013 feira me hundreårsdagen for det endelege stortingsvedtaket som sikra full røysterett for kvinner. Og i 2008 på denne dagen, 11. juni, vedtok Stortinget ny ekteskapslov. Med det hadde ein lang politisk kamp for homorørsla ført fram til like vilkår for å gifta seg. Dei lokale LLH-laga feira i sine respektive byar og tettstader, og Rogalands Avis og Stavanger Aftenblad fanga opp feiringa i Stavanger, som var lagt til Bøker & Børst. Leiaren i LLH Rogaland, Arve Andersen, spretta sjampanjen, og Rogalands Avis var ikkje snurten i tittelen på det to sider store oppslaget: «Homsesjampis sprutet i byen» - her må eg leggja til eit utropsteikn, altså! Arve Andersen seier til avisa at han sat heime og såg på tv at Stortinget gjorde det historiske vedtaket til full jubel på galleriet i stortingssalen. Andersen fekk klump i halsen og var ikkje sein med å omtala det som ein historisk dag. «Homokamp er nåtidens kvinnekamp for likestilling i Norge. Endelig har vi homofile fått de samme rettighetene som alle andre ser på som en selvfølge», sa Andersen. 

 
 
Heile Kina-boka for denne veka er via mitt engasjement i LLH Rogaland.



For fram mot slike sigrar som blei feira denne dagen på Bøker & Børst 11. juni 2008, ligg det utallege timar i styremøte, i komitear, i informasjonsarbeid på skulane, i korrekturlesing til programmet for Stavanger på skeivå, oppfølging av medlemsskap, innkalling til landsstyremøte, gjennomgang av sakene til neste landsmøte, søknadar om driftsstøtte. Alt dette som i sum sørgjer for at det frivillege livet i Noreg går rundt. Og innimellom desse detaljane som må til for at alt det andre skal gå som smurt; desse usynlege sakene, som eg fann i referatet frå eit møte i arbeidsutvalet i mai 2007. Implisitt ligg det ei katastrofe bak dette prosaiske punktet i sakslista:
«Back-up systemet til kontor PC’en må på plass snarest. Maskinen lager underlige lyder.»


D48/327-328/114


20. november 2015

Den makelege revolusjonen



Radikaliserte ungdomar er blitt eit omgrep etter terrorhandlingane denne hausten. På tv ein dag denne veka såg eg til og med at min heimkommune Tysvær hadde tatt grep og invitert til seminar om korleis ein kan demma opp for denne utviklinga blant ungdomane våre. Utan at det treng å ha ein direkte samanheng, så fell augo mine denne veka på ein kronikk som lektor Harald Liebich skreiv i Stavanger Aftenblad for rundt fem år sidan. Ingressen hans burde likevel vera overførbar: Materiell overflod og teknologi har gjort livet så lett at det blir tungt. Ofte utan mål og meining, skriv han. Tittelen på kronikken er ”Makelighetens revolusjon”, eit omgrep han henta frå Erling Bjøl som nytta dette i verket ”Vår tids kulturhistorie”, utgjeve for 40 år sidan den gongen, altså rundt 1960. Tekniske nyvinningar som vaskemaskin og støvsugar skulle frigjera mennesket frå monotone plikter, fysisk ubehag og strevsame oppgåver. Denne samfunnsutviklinga blei forsterka i åra som kom. Nye tekniske oppfinningar har redusert dei kjedelege oppgåvene endå meir.


Liebich viser til sansane våre, korleis desse er innretta på å suga inn dufter og lydar me omgir oss med i tilværet. Men nase, øyre og augo blir sjeldan utfordra i moderne tid. Me omgir oss med det nøytrale og eit reint og velfrisert tilvære. Han omtalar alle desse kapslane me rører oss i; alt frå leilegheita til treningsstudio til handlesentraa. Kroppen er laga for aktivitet og utfalding, så kva skjer med ein organisme som lever så fysisk beskytta og innanfor så smale felt, spør Harald Liebich. Han meiner det moderne mennesket minner om den omfintlege puddelen som skjelv straks det regnar og bles litt. I vaksen alder har det moderne mennesket oppnådd ein så god økonomisk situasjon at det ikkje er meir materielt å streva etter. Resultatet blir keisemd, som er blitt ein moderne, sjeleleg sjukdom, meiner Liebich. I denne keisemda ligg eit tomrom som ventar på å bli fylt utan å bli det. I denne makelege tidsalderen krev det viljestyrke å lausriva seg frå tv-underhaldninga eller pc-skjermen. Mange et seg inn i tomrommet med dei helseutfordringane det fører til i samfunnet. For mange blir vegen ut å vera opptatt av sosial status, prestisje og sjølvstadfesting, ikkje ulik den strebinga me såg i overklassa i tidlegare tider, skriv Liebich.

Livet er skjørt i den beskytta kapselen, og det teknologiske samfunnet er sårbart. Og interessant nok, tenkjer eg etter hendingane dei siste dagane; medan sjølviepidemien brer om seg som følgje av dei nye sosiale mediene, brukar terrorgruppene dei same mediene til å ta tak i ungdomane som dei vil bruka til å fylla opp det same tomrommet med terror. Kva blir så det neste etter dette?
Liebich får det siste ordet:

”Historien viser at faser som er samfunnsmessige sårbare, har en tendens til å rakne etter en viss tid. Makelighetskulturen som utviklingsstadium er ikke historiens endestasjon.”
Augo mine var lukkelegvis ikkje så makeleg anlagte at eg ikkje fekk med meg
denne regnbogen i veka som gjekk!

D47/15

13. november 2015

Om kva tankar kan føra til



Denne veka kunne eg ha skrive om korleis den franske naturvitskaplege pioneren Jean-Baptiste Lamarck, som levde frå 1744 til 1829, dei siste åra har fått ein slags renessanse. Lamarck var kjend for ein tidleg variant av evolusjonsteorien der han meinte at artar endra seg ved at individ tilpassa seg miljøet sitt og desse endringane vart så arva av avkommet deira. Fleire studiar tyder på at han kan ha vore inne på noko, fortel ein artikkel i denne vekas Kina-bok.

Eg kunne også ha skrive om at den ”immaterielle kulturarven” som er tatt opp på Unesco si verdsarvliste. Dei fleste er kjende med at lista består av mange imponerande bygningar og bygningsmiljø – og etter kvart også naturfenomen – men altså no også dette immaterielle. Eitt eksempel er plystrespråket Silbo Gomero, eit språk på La Gomera, éi av Kanariøyane. Dette er eitt av fleire plystrespråk, men det einaste som skal vera fullt utvikla. 22.000 menneske er i stand til å plystra det, og det finst til og med dialektvariasjonar! Ein annan smakebete: På Vanuatu-øyane i det sørlege Stillehavet teiknar ein i sanden, i leire eller vulkansk aske. Med fingeren blir det laga intrikate og elegante geometriske mønstre og teikningane er ei form for kommunikasjon mellom dei 80 språkgruppene som bur på dei mange øyane. Frå Vietnam står musikkinstrumentet gong på lista. Instrumentet er ei metallskive som blei brukt som ein bindelekk mellom menneske og den overnaturlege verda.

Mange av artiklane eg tar vare på, er klypte ut med  eit ønskje om å ta til meg kunnskap, som det eg har nemnt så langt. Men så fall augo på ti små linjer eg må ha klypt ut av eitt eller anna blad. Linjer som snakkar vel så mykje til sjela, og den større samanhengen me står i. Dette er dei ti linjene:


Vær oppmerksom på dine tanker,
for de blir til ord.
Vær oppmerksom på dine ord,
for de blir til handlinger.
Vær oppmerksom på dine handlinger,
for de blir til vaner.
Vær oppmerksom på dine vaner,
for de blir din karakter.
Vær oppmerksom på din karakter,
for den blir din skjebne.



Og desse orda hadde eg tenkt å avslutta med i dag, men så kom det til meg eit minne i utklyppsboka denne veka, og det kan også knytast til at det denne hausten er ute ei bok om homopioneren Karen Christine Friele, mest kjend som Kim Friele. Ein minst like stor pioner har vore Gerd Brantenberg, forfattar mellom anna av boka ”Opp alle jordens homofile”, utgjeve i 1973, og som homofile og lesbiske framleis hentar fram frå bokhyllene på biblioteket når dei treng støtte til eigne kjensler. Ho har også gjeve ut den såkalla St. Croix-trilogien, ei litterær tilnærming til hennar eigen oppvekst i Fredrikstad.

Så kom denne tanken til oss i Stavanger, då me skulle arrangera eit nytt Stavanger på skeivå; korfor kan me ikkje ha eit arrangement der me snakkar om oss sjølv? Talkshowet Homosnakk var ein realitet, og me starta jakta på gjester. Gerd Brantenberg sto øvst på lista, me klarte å få tak i e-postadressa hennar, og så var det berre å spørje: Har du lyst å vera gjest osb. Kim Friele hadde vore i byen tidlegare, men Brantenberg var ei slags uinntakeleg festning som me berre følte levde vidare gjennom bøkene. Nesten litt rart å tenkja på at ho faktisk var i live! Og det mest fantastiske av alt: dama sa JA! Ho ville gjerne koma til Stavanger. Det blei både talkshow og bokprat på Sølvberget. Ho tok folk med storm begge stadene. Avisa Blikk var der og formidla mellom anna ein lesbisk historieleksjon Brantenberg kom med på Homosnakk: ”- Jeg skrev en kronikk i Dagbladet i 1965 under pseudonymet Eva O og ga den overskriften ”Kvinnelig homoseksualitet, et ikke-eksisterende fenomen”. Dagbladet endret den til ”Kvinnelig homoseksualitet et sammenhengende helvete”, fortalte Brantenberg som da var 23 år, til rungende latter fra publikum.”

Dette første Homosnakk gav mange av oss også god erfaring i tankens kraft, på ein god måte. Me stila høgt, og tenkte at det einaste me kunne møtast med i ønskje om gjester, var eit nei. Og det nei-et skulle me takla.


D46/22-23, 43, 1-3

6. november 2015

Aktivitet og kvile



Det var det året psykologen Sverre Hoem gav ut boka Ape 2.0. Han seier det som det er, at hjernen vår ikkje har utvikla seg særleg mykje dei siste 200 000 åra, medan omgjevnadane våre er radikalt endra. Resultatet av å gå frå livet som jegarar til livet i ein storby gjer at me blir stressa og mistilpassa, seier Hoem.

Dette kom til meg etter at eg i går mellom anna intervjua Helga Flatland som har skrive boka Vingebelastning. Ho skriv fram Andreas, 30 år, som nettopp framstår som ein mistilpassa ung mann i storbyen, og som endar opp i hjelpeapparatet. Hoem sin kur mot denne mistilpassinga er at ein faktisk set seg ned og tenkjer over kva som er viktig i liva våre. Er me fanga i eit mønster der me ikkje er frie til å gjera det me vil, spør Hoem. Andreas i Flatland si bok hamnar hos psykolog og grev seg meir og meir inn i sine eigne tankar. Hoem trur ikkje det er bra for einskildmennesket å skriva frå seg ansvaret for sitt eige liv altfor lett. Folk må bli betre i stand til å greia seg sjølv, meiner Hotem. Så langt mistilpassinga, men kva med stresset?


Det fører meg over til ein kronikk skriven av Elin Dysvik og Bodil Furnes. Dei er på jakt etter helsebringande tiltak i pasientomsorga. Det er mellom anna snakk om helseråd. I ein stressa kvardag kan til og med helseråda gje stress, skriv dei og slår eit slag for balanse mellom aktivitet og kvile. Mange er overstimulert på oppleving og aktivitet, men manglar kunnskapar om tydinga av avspenning og kvile, skriv dei og viser til det kinesiske ordtaket som seier at ”Den som puster riktig, lever riktig”. Pusten påverkar alle funksjonane i kroppen og reduserer stress og muskelspenningar. Når me så pustar djupt og roleg, blir det sendt signal til heile kroppen om at den skal slappa av. Dysvik og Furnes snakkar også om helseplager me kan få som følgje av det dei kallar energilekkasjar grunna indre konfliktar og forventningar til livet som ikkje blei innfridd.
Så dette kan me altså ta med oss i helga, og eg prøver å svara på dette spørsmålet nesten kvar dag sjølv; kva liv ønskjer EG å leva? I det ligg også at eg kanskje skal leggja nokre prosjekt på hylla, anten fordi eg har ikkje har krefter, eller evner til det.

Møtet med fem flotte forfattarar på Sølvberget i går (Ketil Bjørnstad, Kari F. Brænne, Helga Flatland, Maja Lunde og Trude Teige) og presentasjonen av dei flotte romanane dei leverer i år, er inspirerande, og mange er dei som har ein draum om å levera den store romanen.



Men det er heller ikkje for alle, slik Kjell Askildsen, ein av våre største novelleforfattarar gir uttrykk for i eit forfattarintervju med Mette Karlsvik i Morgenbladet i 2009. Han seier det også som det er:

”Jeg er ingen epiker. Jeg er det motsatte av en epiker. Mine ting handler ikke om lengre tidsrom. Jeg er ute etter intimitet, og ikke de store fortellingene.”

Det kan vera god helse i det også, å sjå si eiga avgrensing.
Å vera blant landets fremste novelleforfattarar, gjer deg ikkje til den beste romanforfattaren!
Kvil godt i helga!

D45/18/41/78-79