30. januar 2015

Abrahamsen og dei pene



Fjernsynskanalen TV2 kom til oss tidleg på 1990-talet. Eitt av dei første peika til gamlekanalen NRK var å la kvinner presentera været! Det var så nytt og revolusjonerande, at mange ikkje klarte å bera det. For ikkje nok med at dei var kvinner, Elin på 22 år og Benedikte på 24 år var pene å sjå på i tillegg! Hetsen dei unge kvinnene måtte stå i, fekk journalisten Arild Abrahamsen i Stavanger Aftenblad til å koma med eit forsvar.


Diskrimineringa av vakre menneske botnar i ”at de utsøkt alminneliges ubegrensa smålighet nok en gang har funnet et forminskningsobjekt”, meiner Abrahamsen og gjer seg til talsmann for  at  utsjånaden er ein ressurs. ”Det er en naturgitt, funksjonell fordel som noen mennesker har fått for at de skal bruke den”. Tenoren Pavarotti fekk stemmebanda sine slik Siri Kalvig fekk kroppen, nemleg gjennom genetiske tilfeldigheiter som sidan er tatt i vare på ein talentfull måte, påpeikar han, og held fram: ”Ingen sier at Pavarotti skal holdes borte frå operascenen fordi han er så irriterende god til å synge, …” Eller at Albert Einstein ikkje skulle bruka hovudet sitt fordi det kunne øydeleggja sjølvtilliten til matematikkelevar som ville bli like smarte som han. Ingen nekta heller Arve Tellefsen å spela fiolin fordi han hadde talent. ”Nei, Arve, nå blir du for flink. Det er ikke rettferdig mot de andre barna. La Carl Ivar spille en stund, så kan du heller gå ned i kjelleren og høre Elvis”. Dei pene er dei einaste som ikkje får lov å ta i bruk evnene sine, skriv Abrahamsen i petiten. Han meiner det er løgnaktige manipulatorar som har dikta opp at skjønnheit kjem innafrå. ”Det er ikke mye mer sannferdig enn å påstå at du kan bli filosof ved å spise Syn og Segn”.

Kan me ikkje berre innrømma at me likar å sjå på pene folk, spør Abrahamsen. ”De må få lov til å jobbe der de kan vise seg fram med like stor selvfølgelighet som at ei fingernem dame på hundre hardangerkilo får lov til å sy putevar for Husfliden, og det er ikke noen større skam om de viser fram kroppen sin enn når ekle brilleunger fra Våland briljerer med den store gangetabellen.”

Og briljante Abrahamsen avsluttar med dette: ”De stygge regjerer verden med sin infule foretaksomhet. Fordi grimhet tolkes som dyd får de lov til å herje fram med sine depressive borttolkninger av virkelighetens solsider. Gi dem en defekt hangglider og send dem til fjells”.

Det var nokon som sa ein gong, at det som kjem lett til deg, er det du skal bruka. Dette handlar kanskje om dei evnene og talenta Abrahamsen skriv om, og som ligg der klare til å bli forvalta av oss alle. Men Gud forby alle dei kreftene som hindrar oss i å ta dei i bruk! Eg blir frista til eit forsvar for dei smålege; dei treng hjelp til å forløysa talenta sine. Verre enn ikkje å vera i kontakt med eigne evner og talent, blir det for desse å sjå at andre lukkast. Eller alle dei som går i flokk og trur at det å vera vakker er det som må til for å få innpass i verda. Og motsett; ingenting er så frigjerande som å møta menneske som lever ut seg sjølv, og som derfor klarer å sjå det store i andre.  Slik Arild Abrahamsen gjorde det med sin utsøkte penn i Stavanger Aftenblad. Der hevar han ikkje lenger løn, men pennen hans lever heldigvis vidare på bloggen hans: arilabra.com

23. januar 2015

Er du ein intellektuell?



Dønningane etter terrorhandlingane i Frankrike 7. januar i år har ikkje nådd land ennå. Me prøver å finna ei bølgje å stå oppreist på; den vanlege mann og kvinne surfar seg gjennom eigne overtydingar i lunsjen og i lesarinnleggspaltene (og sjølvsagt på sosiale medium). Men dei me søkjer til meir enn andre gonger når ulike omgrep skal oppi den svarte gryta, er dei som kan gje oss litt perspektiv, dei som kan utfordra oss med andre måtar å sjå ting på: dei intellektuelle; åndsarbeidarane.

Men kva er ein intellektuell? Finst dei i Noreg?
Det var spørsmålet professor Thomas Hylland Eriksen var i Stavanger for å svara på då han skulle halda foredrag i Liberalt Forum i mars 1997. Stavanger Aftenblad intervjua han.

Georg Johannesen sa ein gong at talet på intellektuelle i Noreg var 48. Hylland Eriksen, som i intervjuet sjølv meiner han må kallast ein intellektuell, trur det er mange tusen, men at mange er uengasjerte.

Korleis definerer han så ein intellektuell? Mange trur at det er ein akademikar, ein person med høgare universitetsutdanning, men den definisjonen er gal, meiner han. Mange akademikarar er spesialistar og fagidiotar. Det er heilt i orden å vera det,  men det gjer ingen til intellektuell. Å vera intellektuell inneber at ein er kritisk og nysgjerrig i høve til eige samfunn og kultur og vil forstå samanhengar. Eit slikt engasjement treng ikkje innebera faner og slagord, men at ein har eit ønskje om og kvalifikasjonar for å delta i offentleg ordskifte om den verda me lever i. Kanskje viktigast av alt; for å fungera som intellektuell må ein vera fristilt i høve til makta, seier Hylland  Eriksen. Gudmund Hernes til dømes, slutta å vera intellektuell då han blei statsråd.

Føresetnaden for å ha ei intellektuell offentlegheit, er at ein har utfordringar. I 1997 meinte Hylland Eriksen at det var to tema som peika seg ut som tema ein bør diskutera: Det multi-etniske og ny teknologi. 90-talet inneber ein overgang frå eit homogent, kvitt, kristent, luthersk samfunn til noko me ikkje heilt kva blir. Han meiner i intervjuet at me handterer dette etter beste evne, men at me i vår sekularisme er både puritanske og pietistiske. At me er så opptatt av god og dårleg moral, avgrensar det intellektulle liv, meiner han. Det er ikkje galt i å ha ein moral,  men det hindrar ein i å tenkja fritt. Oppgåva til dei intellektuelle er å gjera verda litt meir komplisert, meiner professoren. 

Han finn dei intellektuelle som tilsette ved universitet eller høgskular eller i frie yrke, som frilansarar, journalistar eller forfattarar. Eit krav til ein intellektuell er at vedkomande held maktstrukturane i samfunnet på avstand.
Dei intellektuelle vil alltid vera ei lita, sær gruppe, opptatt av idear. Men dei er viktige, for dei kan koma med innspel til endringar, meiner Hylland Eriksen. Kva med omgrepet intellektuelt snobberi?
-  Intellektuell er eit negativt lada ord i alle land unntatt Frankrike. Det blir forbunde med snobberi og mangel på bakkekontakt.
På spørsmål om det er noko i det, svarar Hylland Eriksen i intervjuet frå 1997: Det kan det nok vera. Men kvifor skal ein alltid ha beina på jorda?

Hylland Eriksen, fødd i 1962, tilføyer at dei fleste intellektuelle i hans generasjon ikkje har fullført noko studium.  At ein har falle av i studia, er likevel ikkje ein føresetnad for å kunna kallast intellektuell!

Så då kan du kanskje ut frå dette svara på spørsmålet i tittelen? Er du ein intellektuell? Ev. kan du støtta deg til følgjande ordforklaringar:

Intellektuell i Nynorskordboka:
”åndsarbeidarar, særleg med høg teoretisk utdanning”
Åndsarbeid i Nynorskordboka:
”Intellektuelt arbeid, motsett kroppsarbeid”
Kroppsarbeid i Nynorskordboka:
”Lekamleg, fysisk arbeid” hardt kroppsarbeid


D4/26-27


16. januar 2015

Då verda opna seg



Bygdelivet hadde – og har – sin sjarm. Men først og fremst hugsar eg barndomens dal som krinsa rundt livet i familien, på skulen, handelslaget, fotballbana og dei ulike foreiningane ein var med i. Innimellom starta eit skuleår med ein ny elev, og ein fekk tilgang til erfaringar gjort utanfor sin eigen radius ei stund. Før livet la seg i sine vante folder igjen. I mi heimbygd skjedde det eigentleg ingenting.
Men så – ein vårdag i 1976 – kom det sirkus til bygda! Grusbanen utanfor skulen blei fylt opp av campingvogner og inn skuleporten kom det større vogner med heilt levande elefantar oppi. Friminutta fekk ein ny eigenverdi der me bokstavleg tala snusa inn sagmugg, og storauga var med på matinga av dyra og fekk med oss ein flik av kvardagen til sirkusartistane. Me hadde jo vore på sirkus før, men då i nabobyen. Nå var det som om grensene for heimbygda flytta seg fleire meter berre på få dagar. Tysvær Bygdeblad var der sjølvsagt, og saka fekk plass på førstesida. Eg hugsar ikkje sjølve framsyninga, men for den vaksne skribenten kan ikkje sirkuset hatt den same verknaden som på meg:

Og folk møtte fram. Ein blir gjerne litt nysgjerrig når det kjem sirkus til bygda. Dei yngste har mange gode argument på handa for å få gå, og så blir far eller mor med. Ein går jo ikkje på sirkus kvar veke, ikkje kvart år heller for den del. Til det er inngongsbillettane i dyraste laget. Med prisar frå 20 til 35 kr. må det rotast djupt i pengepungen dersom heile familien vil innom teltduken. Ungane hadde det moro, bevares. Han far tykte neppe han fekk nok att for inngongspengane. For dette var ikkje sirkus i toppklasse. Artistane gjekk att i fleire ulike nummer, utan å imponera større. Ungane gapte då dei såg linedansarinna selde drops i pausen. Sprechstallmeister Eistrup snakka dansk over eit elendig høgtalaranlegg – uskjøneleg for dei fleste. Manesjearbeidarane rota fælt med tilrigging og rydding i manesjen. Dei var uøvde, orsaka Eistrup seg med. Det vart såleis lange pausar mellom nummera. Men hestane og elefantane var staselege. Og for første gong fekk vi sjå tysværbuar som sirkusartistar. Det galdt å kapa seg ein plass på hesteryggen, noko overraskande mange greidde, trass i at ponnien helst farleg stor fart rundt i manesjen. Kort sagt: Ei svært langtrekt framsyning utan større høgdepunkt. Men ungane likte seg, og då er det moro med sirkus.

Melde signaturen O.H. i Tysvær Bygdeblad 5. juni 1976.

Eg er i Tromsø på Tromsø International Film Festival når eg skriv dette. Skulle så inderleg ønskja at borna i Gaza og i Pakistan fekk opna auga til verda på ein like fredsommeleg måte som meg tilbake i 1976, og ikkje til lydane av dronefly og rakettar, som mine politikarar stilltiande godtar å vera med på.

D3

9. januar 2015

Kjensgjerningar



Kva som er sant og kva som er fakta, er ikkje alltid eintydig, men det er ei kjensgjerning at ei kjernsgjerning er noko som det er sikre prov for; altså eit faktum eller ein realitet. Det kan vera smertefullt å ta inn over seg ei kjernsgjerning, slik Hilde Hummelvold, tidlegare programleiar i NRK, gjorde:  
Jeg ble sjokkert da jeg som åtteåring oppdaget at jeg ikke kunne bli prinsesse, noe jeg mente jeg hadde gode anlegg for.   
I kjærleiksmøte må dei fleste ta innover seg det Halldis Moren Vesaas set ord på:  
Du går fram til mi inste grind, og eg går òg fram til di. Innanfor den er kvar av oss einsam, og det skal vi alltid bli.  
Men finst det likevel ei anna kjensgjerning enn at det er einsemda som møter oss ved den grinda? 
I stillheten er du aldri alene. I den kommer sjelen fram fra sitt skjulested
har biletkunstnaren Ferdinand Finne sagt. 


 
I sitata sånn frå midten av 90-talet, er det eitt sitat som festar seg fordi det problematiserer vårt høve til kanskje den viktigaste kjensgjerninga me omgir oss med i den vestlege truvedkjenninga; nemleg vår rett til fridom. Tove Nilsen er sitert på følgjande: 
Men selv om fundamentalisme er en trussel, er det også en utfordring for oss i Vesten. Vi må ville noe med friheten vår. Hvis vi ikke bruker vår økonomiske frihet til annet enn å proppe oss med så mye kjøtt at vi dør av hjerteinfarkt, likestillingen til å oppløse familien, og trykkefriheten til å grafse i sladder, må vi innse at fundamentalismen kommer og rydder opp. Det er ikke bare ortodokse jøder og fundamentalistiske muslimer som ser på oss som dekadente. Vi trenger ikke gå lenger tilbake enn til besteforeldrene våre.  
Retorikken som våre fremste politikarar brukar i betente globale konfliktar, gir ikkje alltid håp. Albert Einstein bruka i si tid intellekt – og fantasi! – til å opna nye rom for oss i vitskapen. Kva ideal hadde han?
Mine idealer, som har lyst foran meg og alltid fylt meg med glede og livsmot, har vært godhet, skjønnhet og sannhet.  
Er det ein illusjon å tru at politikarane kan gjera ideala til Einstein til sine, og la dei brukast i real politikk? Eg finn trøyst i Hans Børli:  
Den som ikke finner seg en slitesterk illusjon å leve på, han kan like godt grave seg ned med det samme.
D2/46/50/52/54/140

2. januar 2015

Då Se og Hør-sjefen måtte krypa til krossen



Det var ein haustdag i september i 1982. Hjemmet var mamma sitt vekeblad, og eg kikka gjennom det innimellom. Denne dagen festa eg meg ved eit bilete som var blitt kåra til ”Årets sportsbilde”. Det er eit bilete av stuparen (eller stupersken som det heitte i Hjemmet i 1982) Alexandra Worisch akkurat i den augneblinken ho kom opp av vatnet. Fotografen Tony Duffy sto klar med kameraet ved bassengkanten og fekk fanga på linsa eit motiv der Alexandra sleng hovudet bakover slik at hår og vatn dannar ei slags fontene. Så langt er alt vel. 



Innimellom bøker, aviser og kommunale sakspapir, hadde pappa av alle ting behov for å lesa Se og Hør, så då blei det til at eg kikka i det også. Sånn omtrent på denne tida, tidleg på 80-talet, hadde Se og Hør spalta Lesernes foto-album, der fotografen bak det beste biletet blei honorert med eit Konica-kamera. Og der dukka det same biletet opp igjen! Denne gongen med tittelen "Ny mote? I år skal det være bølger i håret…" Fotograf? Dennis frå Oslo (kan ikkje røpa heile namnet her). Makan! 


Eg sette meg ned og skreiv for første og siste gong i livet brev til sjefredaktøren i Se og Hør, Knut Haavik. Og eg fekk svar, på Se og Hør sitt brevpapir. Der sto det:

Kjære Elisabeth Hovland. Joda, vi gikk fem på… Men det er heldigvis ikke så ofte. I hvertfall er det svært sjelden vi eller våre observante lesere i så fall oppdager det. Vi har delt ut kamera til feil person. Som straff har jeg pålagt meg å dele ut et kamera til – det oversendes herved til deg som takk for din skaråsynthet. Bruk det flittig, bli gjerne bidragsyter til lesernes foto-album, kanskje vinner du ett til.

Med vennlig hilsen
Se og Hør
Knut Haavik
Sjefredaktør.


Ein kan gjera seg mange tankar om kva som fekk Dennis i Oslo til å senda inn biletet. For alt eg veit, har han sidan kost seg med historia om korleis han lurte Se og Hør. For eit 2015-søk på nettet etterlet ingen tvil om kven som er den rette fotografen til dette motivet.

D1