Hovland i 50 : Tillit til prosessen

I neste veke er det tid for Kapittel igjen! Litteraturfestivalen som i år har Vandring som tema, inspirert av 150-årsjubileet for fødeåret til Sigbjørn Obstfelder. I fjor gjennomførte eg mitt Nobel-prosjekt, der eg starta lesinga av forfattarar som har fått Nobelprisen i litteratur frå 1965 og framover. Det er stas at éin av desse kjem til årets Kapittel! Nemleg Wole Soynika frå Nigeria; han var faktisk den første afrikanaren som fekk Nobelprisen i litteratur, tilbake i 1986.

Sjølv les eg meg opp på forfattarane eg sjølv skal intervjua, der Liv Køltzow er første kvinne ut fredag kveld. Det er med ei ærekjensle ein førebur seg, men erfaringa har lært meg å ha tillit til prosessen. At romanen lever i deg, og at du i førearbeidet til romanen blir sett i kontakt med dei kjeldene som kan gi forfattaren den største respekt når møtet først finn stad, og ikkje minst at publikum opplever møtet som verdfullt.

Nettopp dette med tillit til prosessen er også noko forfattarar brukar, les eg i eit intervju eg klypte ut med Hanne Ørstavik i Klassekampen. Ho blei intervjua av Kaja Schjerven Mollerin og intervjuet skjedde i ein periode då Ørstavik arbeidde med den tredje boka i ein tenkt serie på tre; etter «Det finnes en stor open plass i Bordeaux» og «På terrassen i mørket». Ørstavik får spørsmålet om korleis ei bok får form, og ho fortel at ho er i ein samlefase.

-        Jeg venter dem fram. Jeg leser, samler, tanker, lytter. Ofte dukker bare ting opp. Og da har jeg stor tillit til at det kan brukes. Jeg er nysgjerrig på det intuitive.

-        Hva betyr det?

-        Det betyr … at jeg ikke presser en bok fram med viljen, men følger fornemmelser, eller noe sånt, og det tror jeg gir tekstene mine en bestemt kvalitet. Hvis man ikke er åpen for den måten å erfare på, vil ikke bøkene mine virke på samme måte. Jeg tror de snakker sterkest til dem som er åpne for tilsvarende prosesser, og som bruker dem til å lytte innover med.