Kjensgjerningar

Kva som er sant og kva som er fakta, er ikkje alltid eintydig, men det er ei kjensgjerning at ei kjernsgjerning er noko som det er sikre prov for; altså eit faktum eller ein realitet. Det kan vera smertefullt å ta inn over seg ei kjernsgjerning, slik Hilde Hummelvold, tidlegare programleiar i NRK, gjorde:  

Jeg ble sjokkert da jeg som åtteåring oppdaget at jeg ikke kunne bli prinsesse, noe jeg mente jeg hadde gode anlegg for.   

I kjærleiksmøte må dei fleste ta innover seg det Halldis Moren Vesaas set ord på:  

Du går fram til mi inste grind, og eg går òg fram til di. Innanfor den er kvar av oss einsam, og det skal vi alltid bli.  

Men finst det likevel ei anna kjensgjerning enn at det er einsemda som møter oss ved den grinda? 

I stillheten er du aldri alene. I den kommer sjelen fram fra sitt skjulested, 

har biletkunstnaren Ferdinand Finne sagt. 

 

I sitata sånn frå midten av 90-talet, er det eitt sitat som festar seg fordi det problematiserer vårt høve til kanskje den viktigaste kjensgjerninga me omgir oss med i den vestlege truvedkjenninga; nemleg vår rett til fridom. Tove Nilsen er sitert på følgjande: 

Men selv om fundamentalisme er en trussel, er det også en utfordring for oss i Vesten. Vi må ville noe med friheten vår. Hvis vi ikke bruker vår økonomiske frihet til annet enn å proppe oss med så mye kjøtt at vi dør av hjerteinfarkt, likestillingen til å oppløse familien, og trykkefriheten til å grafse i sladder, må vi innse at fundamentalismen kommer og rydder opp. Det er ikke bare ortodokse jøder og fundamentalistiske muslimer som ser på oss som dekadente. Vi trenger ikke gå lenger tilbake enn til besteforeldrene våre.  

Retorikken som våre fremste politikarar brukar i betente globale konfliktar, gir ikkje alltid håp. Albert Einstein bruka i si tid intellekt – og fantasi! – til å opna nye rom for oss i vitskapen. Kva ideal hadde han?

Mine idealer, som har lyst foran meg og alltid fylt meg med glede og livsmot, har vært godhet, skjønnhet og sannhet.  

Er det ein illusjon å tru at politikarane kan gjera ideala til Einstein til sine, og la dei brukast i real politikk? Eg finn trøyst i Hans Børli:  

Den som ikke finner seg en slitesterk illusjon å leve på, han kan like godt grave seg ned med det samme.

D2/46/50/52/54/140