Favorittskribenten

Det nærmar seg helg, og eitt av høgdepunkta er å henta inn Morgenbladet utafor inngangsdøra på fredagen, og Klassekampen med Bokmagasinet på laurdagen. Her får eg hendingane dei siste vekene presentert på ein måte som passar lynnet mitt. Det same gjer dei ulike essaya og bokmeldingane som eg likar å vera oppdatert på. Den siste tida er det blitt slik at eg feiar gjennom Bokmagasinet laurdag morgon for å sjå om favorittskribenten har levert noko; viss ho har det set eg meg ned prompte og les bidraget hennar med ein gong. Viss ikkje, dryger eg lesinga litt. Kaja Schjerven Mollerin heiter ho, og er alt sett pris på av mange. I 2012 blei ho kåra til Årets kritikar, og same året fekk ho Anders Jahres kulturpris. I 2014 var ho redaktør for Vinduet, forlaget Gyldendal sitt tidsskrift for litteratur som blei grunnlagt i 1947. Rekka av kjende redaktørnamn for tidsskriftet er lang: Johan Borgen, Brikt Jensen, Jan Erik Vold, Knut Faldbakken, Janneken Øverland, Jan Kjærstad, Merete Morken Andersen, Henrik Langeland, John Erik Riley og Audun Vinger er namna som tidsskriftet sjølv nemner på si eiga nettside. Og altså Kaja Schjerven Mollerin. Når ho er tema for denne bloggposten i dag, så er det fordi hennar redaktørårgang 2014 blei kåra til årets tidsskrift 2015 – og då for heile årgangen. Det er Trygve Riiser Gundersen som har meld årgangen for Bokmagasinet, og artikkelen hans fann eg i kinaboka for denne veka. 

I 2012 gav Kaja Schjerven Mollerin ut boka «Sammen, hver dag», med undertittel «Fellesskap i litteraturen». I føreordet skriv ho mellom anna: «Jeg har for det meste valgt meg tekster som formidler en tro på mennesket, tro på oss, tro på kva vi kan få til i fellesskap.»

Nettopp dette finn eg utruleg tiltalande med Mollerins prosjekt.

Då ho overtok redaktørstolen i Vinduet, hadde tidsskriftet utvikla seg til eit aktuelt bindeledd mellom tradisjonell tidsskriftkultur og flukturerande ‘populærkultur’. Her kunne du lesa om filosofi og Bob Dylan – og klede og vin. Mollerin ønskte å «hente tidsskriftets fokus tilbake til det rent litterære». Og ho tok eit slags oppgjer med måten kulturen vår dyrkar det nye og aktuelle på. Ho ville forsvara opplevinga av kontinuitet, «av å inngå i en større samanheng, tilhøre mer enn et her og nå». 

Kaja Schjerven Mollerin har unike kvalitetar i den norske litterære offentlegheita som kritikar, skriv Trygve Riiser Gundersen. «Som skribent er Mollerin direkte, nesten muntlig. Hun er ikke redd for å si ting som er så store og klare at de nesten kan virke naive.  Tekstene hennes rammes inn av tydelige sosiale og etiske perspektiver. Samtidig forankrer hun nøkkelpunkter i resonnementene sine i seg selv, i egne opplevelser og erfaringer. Man får imidlertid sjelden følelsen av at tekstene hennes handler om henne selv. Det nærværende jeg’et og de store påstandene avspeiler i stedet Mollerins aller viktigste kvalitet som kritiker: Hun tør ta risiko. Hun tillater seg muligheten for å se dum ut. Hun sier hva hun liker og forklarer hvorfor hun gjør det. Sånn synliggjør hun hva som står på spill i lesningene. I en tid hvor veldig mye såkalt kvalitetskritikk i norske aviser og tidsskrifter blander dulgt selvhevdelse og dvelende intellektuelle forsvarsstrategier, er dette både befriende og viktig.»

Dette er noko eg også set pris på ved Mollerin; ho er flink å invitera inn, også dei som ikkje har litteraturvitarbakgrunn. Ho tar publikummet sitt på alvor, og klarer å formidla livgjevande innsikter i møtet med bøkene ho les og personane ho møter. Med ei sterk tru på fellesskapet. Eg kjenner meg løfta opp i møtet med tekstane hennar.

Så har det vore tilløp til fortviling i det siste; Kaja Schjerven Mollerin har ikkje vore så ofte i spaltene i Bokmagasinet. Eg leitar fram på nettet det som kan vera éin grunn: 30. oktober gir ho ut ei ny bok, «I denne verden. Om Susan Sontag». I presentasjonen av boka på Gyldendal sine sider, står det mellom anna: «Det er også en bok om hvordan moralspørsmål, for oss alle, er innvevd i hverdagslivet, om hva vi tillegger verdi, om den dype erkjennelsesprosessen det er å vite hva man føler, forstå hvor man ser fra, for å kunne åpne seg for verden.»

Eg gler meg til boka kjem ut, og at Kaja dermed kanskje snart er tilbake i spaltene i Bokmagasinet!

D87/82-85